Ordliste > a > ansikt
ansiktet
Substantiv i bestemt form, entall.
Ansiktet hans var fullt av smil.
Barnet vasket ansiktet.
Hun hadde et pent ansikt.
Hun har et vakkert ansiktet.
Hun tørket ansiktet sitt med en håndkle.
Jeg så ansiktet hans.
Substantiv
Grunnform: ansikt
- ansikt (ubestemt entall)
- ansiktet (bestemt entall)
- ansikter (ubestemt flertall)
- ansiktenes (bestemt flertall)
- ansikta (bestemt flertall)
- ansiktene (bestemt flertall)
- ansikts (positiv)
- mer ansikts (komparativ)
- mest ansikts (superlativ)
- En persons eller dyrs fremste del som inneholder øyne, nese og munn.
Ansiktet hans var fullt av smil.
Ansiktsuttrykket var veldig alvorlig.
Barna har mange ansikter.
Barna vasket ansiktene sine.
Barna vasket ansiktenes.
Barnas ansiktene var smurt med sjokolade.
Barnet har et ansikt.
Barnet vasket ansiktet.
De hadde smilende ansikter.
Det er mange forskjellige ansikter i menneskemengden.
Det var mange forskjellige ansikter på festen.
Han hadde det mest ansiktsløse uttrykket i hele rommet.
Han hadde et alvorlig ansikt.
Han hadde et fint ansikt.
Han har et fint ansikt.
Hun hadde et mer ansiktsløst uttrykk enn før.
Hun hadde et pent ansikt.
Hun har et pent ansikt.
Hun har et vakkert ansiktet.
Hun har flere vakre ansikta i bildene sine.
Hun tørket ansiktet sitt med en håndkle.
Jeg har sett mange ansiktene i løpet av årene.
Jeg så ansiktene til menneskene.
Jeg så ansiktet hans.
Jeg så et ansikt.
Jeg så mange ansikter.
