Ordliste > b > bekjenne
bekjenne
Verb i grunnform.
Jeg må bekjenne min kjærlighet til henne.
Jeg må bekjenne mine synder.
Jeg ønsker å bekjenne min tro.
Verb
Grunnform: bekjenne
- bekjenner (presens)
- bekjente (preteritum)
- har bekjent (perfektum)
- bekjenne (infinitiv)
- Bekjenne refererer til handlingen av å gi uttrykk for tro eller overbevisning, ofte i en religiøs eller filosofisk sammenheng. Det kan være en personlig eller offentlig handling, og kan være en måte å uttrykke sin identitet eller tilhørighet på.
De har bekjent sine feil.
Han bekjente sin skyld.
Han bekjente sine feil.
Hun bekjenner seg til sin tro.
Hun bekjenner sin overbevisning.
Jeg bekjenner min tro på Gud.
Jeg bekjente min hemmelighet til min beste venn.
Jeg har bekjent min feil og bedt om tilgivelse.
Jeg må bekjenne min kjærlighet til henne.
Jeg må bekjenne mine synder.
Jeg ønsker å bekjenne min tro.
Vi har bekjent våre feil.
