Ordliste > d > desillusjonere
desillusjonere
Verb i grunnform.
Jeg begynte å desillusjonere etter å ha sett hvordan tingene egentlig var.
Jeg frykter å desillusjonere henne.
Jeg prøver å unngå å desillusjonere henne.
Verb
Grunnform: desillusjonere
- desillusjonerer (presens)
- desillusjonerte (preteritum)
- har desillusjonert (perfektum)
- desillusjonere (infinitiv)
- Å oppleve skuffelse eller tap av tro på noe man tidligere har hatt tillit til. Det kan være en person, en idé, en institusjon eller noe annet som man har hatt tro på, men som har sviktet eller bedratt en.
De har desillusjonert etter å ha erfart hvordan tingene faktisk er.
Dette desillusjonerer meg.
Hun desillusjonerer meg hver gang hun lyver.
Hun desillusjonerer nå etter å ha oppdaget sannheten.
Jeg begynte å desillusjonere etter å ha sett hvordan tingene egentlig var.
Jeg ble desillusjonert da jeg så hvor dårlig filmen var.
Jeg ble desillusjonert da jeg så resultatet.
Jeg frykter å desillusjonere henne.
Jeg har desillusjonert mange mennesker i løpet av årene.
Jeg har desillusjonert mange mennesker.
Jeg prøver å unngå å desillusjonere henne.
Vi desillusjonerte da vi så hvordan virkeligheten var.
