Substantiv i ubestemt form, entall.
En feiging unngår å ta ansvar for sine handlinger.
Han ble anklaget for feiging.
Han er en feiging som ikke tør å si hva han mener.
Substantiv
Grunnform: feiging
De er feiginger som ikke våger å ta en risiko.
Det var mange feiginger i politikken.
En feiging unngår å ta ansvar for sine handlinger.
Feigingen ble straffet.
Feigingen løp vekk fra problemet.
Feigingen viser feighet i vanskelige situasjoner.
Feigingene ble utestengt fra arrangementet.
Feigingene hans ble avslørt.
Feigingene unngår alltid konfrontasjon.
Feiginger er mennesker som ikke tør å si hva de mener.
Han ble anklaget for feiging.
Han er en feiging som ikke tør å si hva han mener.