Substantiv i ubestemt form, entall.
Hun ble anklaget for selvberømmelse etter talen.
Substantiv
Grunnform: selvberømmelse
Hun ble anklaget for selvberømmelse etter talen.
Politikeren ble anklaget for flere selvberømmelser under valgkampen.
Selvberømmelsen hennes ble møtt med kritikk.
Selvberømmelsene hennes ble sett på som upassende.