unnvikelsen

Substantiv i bestemt form, entall.

Unnvikelsen var å si at hun var syk.

Substantiv

Grunnform: unnvikelse

• unnvikelse (ubestemt entall)
• unnvikelsen (bestemt entall)
• unnvikkelser (ubestemt flertall)
• unnvikkelsene (bestemt flertall)

1. En unnvikelse er en måte å slippe å gjøre noe på, ofte ved å finne på en eller annen unnskyldning eller årsak til å ikke gjøre det.

Det finnes mange unnvikelser for å slippe å gjøre noe.

Hun ønsket å finne en unnvikelse for å slippe å gå på jobb.

Unnvikelsen var å si at hun var syk.

Unnvikkelsene var å si at de var syke eller hadde andre planer.

Synonymer til unnvikelse

• undgåelse