Ordliste > v > viking
veikingene
Substantiv i bestemt form, flertall.
Veikingene var kjent for sine sjøfarende og krigerske aktiviteter.
Vikingane slo seg ned i Frankrike.
Vikingene kom fra Skandinavia.
Vikingene var kjent for sine reiser.
Vikingene var kjent for sine sjøferdigheter.
Substantiv
Grunnform: viking
- viking (ubestemt entall)
- vikinga (bestemt entall)
- vikingen (bestemt entall)
- vikingar (ubestemt flertall)
- vikinger (ubestemt flertall)
- vikingane (bestemt flertall)
- vikingene (bestemt flertall)
- veikingene (bestemt flertall)
- vikingens (positiv)
- mer vikingens (komparativ)
- mest vikingens (superlativ)
- Vikinger var norrøne sjøfarende folk som levde i Skandinavia fra slutten av 700-tallet til midten av 1000-tallet, kjent for sine reiser, handel, plyndringer og bosetninger i Europa og Grønland.
Det var mange vikinger i Skandinavia.
Dette er det mest vikingens skipet jeg har sett.
Dette skipet er mer vikingens enn det andre.
En viking var en fryktet krigere.
En viking var en modig mann.
En viking var en person som tilhørte vikingtiden.
En viking var en sjøfarende kriger.
En viking var en skandinavisk kriger.
Kvinnen var ein viking.
Veikingene var kjent for sine sjøfarende og krigerske aktiviteter.
Vikinga utforska nye land.
Vikingane slo seg ned i Frankrike.
Vikingar kom til England.
Vikingar var kjent for sine sjøfarende ekspedisjoner.
Vikingen var en dyktig sjøfarer.
Vikingen var en dyktig sjømann.
Vikingen var en fryktet krigere.
Vikingen var en sjøfarende krigere.
Vikingen var en stor kriger.
Vikingene kom fra Skandinavia.
Vikingene var kjent for sine reiser.
Vikingene var kjent for sine sjøferdigheter.
Vikingens skip var store og sterke.
Vikinger var kjent for sine seilinger.
Vikinger var kjent for sine sjøfarende og krigerske aktiviteter.
Vikinger var norrøne sjøfarende folk.
